Kategoriarkiv: Synspunkt

Da Helga Hjetland gråt på tv

Følgende debattinnlegg sto å lese på dagbladet.no 26. august 2014:

Av Finn Stoveland
Tidligere ansvarlig redaktør i Utdanningsforbundet

Det var Ap som spilte lærerne over i armene på KS.

Arbeiderpartiet forsøker å slå politisk mynt på Regjeringens håndtering av lærerstreiken. Det interessante er at hvis vi går nærmere 11år tilbake, var det partiets eget landsmøte som i realiteten spilte lærerne direkte over i armene til KS.

10. november 2002 vedtok Aps landsmøte å gå inn for at kommunene skulle forhandle lønn og arbeidsvilkår for lærerne. Vedtaket vakte berettiget oppsikt ikke bare i lærerkretser, men i hele det politiske miljø. På landsmøtets siste dag etter landsmøtefesten ble det en opphetet prosedyredebatt så mange ikke helt visste hva de stemte på. Resultatet ble oppsiktsvekkende 132 stemmer for og 117 stemmer mot. Når man vet hvor profesjonelt et Ap-landsmøte fremstår med gjennomarbeidede forslag til vedtak, må dette karakteriseres som en sensasjon.

Les videre

Lærerstreik og arbeidstid

Følgende leserinnlegg sto å lese i Agderposten, tirsdag 26.08:

Styreleder i KS, Gunn Marit Helgesen, forstår ikke hvorfor lærere streiker, og forhandlingsleder Per Kristian Sundnes synes vi har for utydelige krav. Her trengs tydeligvis litt pedagogisk forklaring. Poenget kjære KS , er at vi ikke teller timer. Når jeg tar med meg bunken hjem, så retter jeg den ferdig, uten å sette på stoppeklokka, og hvis jeg skal forberede meg, så forbereder jeg ikke halve timen eller halve dagen. Jeg jobber til jeg er ferdig.

Vi leverer kvalitet, og vi vet at det forventes av oss. Skulle bare mangle! Det er ikke sånn at jeg har brukt 37,5 timer på skolen en uke, og derfor bare har seks timer igjen av uka, og at jeg så slutter når jeg har brukt dem opp for den uka. Vi fortsetter til jobben er gjort. Og derfor oppleves det som blodig urettferdig at vi skal være flere timer på skolen for å samarbeide, for det medfører at vi får enda flere timer arbeid hjemme. For retting og tilbakemelding tar den tiden det tar, uansett samarbeid og delingskultur. Hvis vi skal bli like nøye med timetelling som dere, da går det ut over kvaliteten på arbeidet vårt, og det vil vi ikke være med på!

Les videre

Å brøle om tillit

DSC_0303

Her en formiddag sto jeg på et torg og brølte at jeg vil ha tillit. Det hele er så absurd at jeg nesten ikke klarer å ta det inn over meg. Å streike seg til tillit, å demonstrere og skrike for at noen som mistror en skal tro en, det funker jo ikke.

Tillitskrisen i norsk skole er belyst av mange den siste tiden. Statsvitere og politikere kommenterer og analyserer, og det er mistillit både nedover og oppover. Jeg skal ikke begi meg ut på en forklaring eller analyse, men jeg vil gjerne fortelle hvordan det oppleves. Hvordan en fredelig, pliktoppfyllende og litt autoritetssky lærer ender opp med å stå på et torg og brøle inn et tv-kamera at hun KREVER tillit.

Jeg er glad i jobben min. Lærerprofesjonen er krevende og givende. Skolen skal bidra til å gjøre barn og unge i stand til å begripe og gripe verden, delta i og utvikle samfunnet, vokse og virke som mennesker. Det er ikke småtterier. Og jeg tar denne oppgaven på største alvor.

Fra jeg som nyutdannet lærer på 90-tallet sto nysgjerrig, ivrig og entusiastisk foran mine første elever og til i dag, med 18 års erfaring i yrket, har jeg vært stolt og ydmyk i denne rollen. Jeg har ikke angret et øyeblikk på yrkesvalget.

I vår profesjonsetiske plattform står det: «Fordi lærerprofesjonen har makt til å påvirke barn og unge, på både godt og vondt, er det avgjørende å være åpne om arbeidet. En slik åpenhet, som viser at vi både kan og vil barn og unges beste, skaper tillit i samfunnet.»

Mange av mine kolleger fra hele Norge har i tiden med konflikt rundt arbeidstidsavtalen forsøkt nettopp dette. De har vært åpne om arbeidet, fortalt og forklart, i kronikker og debattinnlegg, i kommentarfelt og sosiale medier, om en lærers hverdag, alle oppgavene som skal gjøres, alle utfordringer og gleder som møter oss i yrkesutøvelsen vår.

De har argumentert for fleksibilitet, for tid nok til hver elev, for å få være lærer. Det har vært gode virkelighetsbeskrivelser. Vi kjenner det så godt igjen, vi andre lærere.

Men det er visst ikke til å forstå for en del andre. Arbeidsgiverne våre i KS. Politikere. Journalister. Debattanter og debattroll.

Vår kamp for å få gjøre den jobben vi er så stolte av, på den måten vi i vet er den beste, blir redusert til en kamp for å få slippe å være på skolen i 7,5 timer daglig. I VGs «Fakta om lærerstreiken står følgende: «Det kritiske punktet i utkastet til ny tariffavtale er kravet om at lærerne skal kunne pålegges å være til stede på skolen inntil 7,5 timer daglig.» Det er ikke rart folk tror vi streiker for å få jobbe mindre enn andre… Men vi jobber hverken mer eller mindre enn andre. Vi forklarer og setter opp regnestykker, og tallene hagler i kommentarfeltene; 8,5 timer, 43,5 timer, 33 timers tilstedeværelse, 37, 5 timers tilstedeværelse, 39 uker, 45 uker, 5 ukers ferie, 4 ukers ferie + en dag, 8 ukers ferie, 9 ukers ferie, 1687,5 timer… Man kan bli svimmel av mindre.

Men det handler jo ikke om antall timer. Det handler om oppgavene vi har. Om hvordan vi kan få løst dem på best mulig måte. Det handler om at vi er profesjonsutøvere med en etisk forpliktelse i møte med elever, i samarbeid med kolleger og som deltakere i samfunnet. Vi tar det på alvor. Men vi blir ikke tatt på alvor når vi sier dette.

«Vi har tillit til lærerne», sa Gunn Marit Helgesen fra KS i en megafon til oss den formiddagen på torget. Derfor brølte jeg.

Jeg tror ikke jeg vant fram. Jeg tror at kampen om tilliten må kjempes tålmodig og lenge, – og jeg tror den må kjempes PÅ JOBB.

Nå streiker jeg videre i håp om en god arbeidstidsavtale som tar lærerprofesjonen på alvor. En avtale som gir oss ansvar. Jeg vet at vi vil vise oss tilliten verdig.

Anine Wold Halland,
stolt og streikende lærer ved Moltemyr skole